“Hvis bare lærerne gjør en bedre jobb…” del 2

Hva definerer en “bedre jobb”?

Nå har ikke jeg kvalifikasjoner nok til å si akkurat hva, men jeg har noen tanker om temaet. Først og fremst så vil jeg sitere GLSM-foreleser Odd Tore som forteller oss om en lærer han snakket med ved en anledning, denne læreren sa til Odd Tore “Jeg har lært mine elever å dividere i 20 år og kommer til å fortsette med min metode til jeg går av med pensjon”. Ja. Altså hvis denne læreren har funnet METODEN, så bra for han. Men har han tenkt på om alle elevene hans lærer seg å dividere? Jeg var inneforstått med at vi alle har ulike måter å innta lærdom. Det vil si at ikke alle kan vel lære seg å dividere ved hans metode..? Som lærer skal en tilpasse seg elevens lærestrategier. Og en kan gå ut ifra at alle har hver sin strategi. Men igjen, en kan da ikke drive induviduell bortlæring av divisjon? Jeg tror ikke det er det tilpasset opplæring dreier seg om. Likevel får jeg en følelse av at det er akkurat det vi skal gjøre. 

Alle elever har jo rett til tilpasset opplæring og alle elever skal nå målene i gjeldende læreplan. Når vi tenker på at alle elever bruker ulike strategier for å lære og de skal har tilpasset opplæring, så tror jeg ikke METODEN eksisterer. Jeg kan strekke med til at lærer har utarbeidet en generell en som kan bøyes og strekkes etter den enkelte eleven.

Tilbake til tilpasset opplæring som jo er mye omtalt i dagens debatter. Kort og bestemt vil jeg bare si at hvis en lærer går ut av sin vei for å lage individuelle oppgaver, individuell bortlæring osv er begrepet tiplpasset opplæring misforstått. Midt opp i dette glemmes det at elevene også skal sosialiseres – dette innebærer at de hjelper hverandre, forstår at man er ulike og at ikke alle kan klare det som en selv klarer samtidig som andre klarer noe en ikke får til selv. Det er jo dette som er så fantastisk med å være menneske. Vi er ikke like, men vi utfyller hverandre. 

Jeg vil tro at læreren har gjort en god jobb når han har lært elevene forståelse, innsikt og hjulpet dem på veien til å finne seg selv, samtidig som de er klare for samfunnet som venter utenfor skolen.

Lovlig å nekte lekser!

Utdanningsdirektør Kjelbjørg Lunde har gått offentlig ut med uttalelsen “Skoleelever kan nekte å gjøre hjemmelekser – med loven i hånd”. 

Det første som slår meg er problemene som vil oppstå rundt dette utsagnet. Selv sier Lunde hun forstår at uttalelsen kan få elevene til å nekte å gjøre lekser. Det er klart det er noen som vil nekte når de får servert på gullfat at det ikke står noen steder i lovverket at de må gjøre en innsats for resten av livet sitt, hjemme også. Hvis vi ser på den siste PISA undersøkelsen, havner ikke norske elever på topp, men tvert imot nærmere bunnen. Mange ulike teorier på det dårlige resultatet. Dårlige lærere, dårlige læreplaner, for mange læreplaner, dårlig oppfølging fra hjemmets side, late ungdommer osv. Det er nok en lett blanding av alt som har ført til de dårlige resultatene. Med tanke på de dårlige resultatene fra PISA, er det så lurt å gå ut offentlig med et slikt utsagn? Er det pga de dårlige resultatene at Lunde går ut med noe slikt? Tenker hun at lekser bidrar til å gjøre elever “dummere”, eller vil hun fremskynde diskusjonen om en helt annen skoleordning/-hverdag? 

I en artikkel jeg fant på Utdanningsnytt fortelles det blant annet at elever ikke lærer noe av lekser, lekser er bare stress og at de heller vil være en time lenger på skolen for å slippe lekser hjemme. Velkjente tanker fra min egen ungdomsstid. En elev forteller at han kunne tenke seg bedre og grundigere tilbakemeldinger på hjemmearbeidet fra lærerer, med andre ord vil det si at lærer ikke følger opp eleven. Det er etter min mening en farlig sti å gå med elevene. Forventer lærer at elevene skal legge ned flid og tid på hjemmearbeidet, vil jeg mene at elevene automatisk forventer at læreren skal følge opp dette og gi de rette tilbakemeldingene. 

På den andre siden forteller lærerne i den samme artikkelen at elever trenger lekser for bl.annet  øving og repetering, men at de ser at lekser kan være en byrde for enkelte elever. Elever og lærere har ulike syn på leksene, foreldrene har også sitt syn på lekser. Og det er positive og negative syn innen de tre grupperingene. Jeg ser for meg flere utslag av utdanningsdirektørens utsagn. Elever som ikke er positivt innstilt til lekser i dag kan komme til å bruke dette som unnskyldning for å slippe lekser. Foreldre som har en stresset hverdag eller rett og slett ikke følger opp barnet sitt av andre ulike årsaker vil se på dette som en enkel utvei for å fortsette å ikke følge opp barnet. 

Lunde begrunner uttalelsen sin med at elever skal ha fri når de kommer hjem slik at familien kan gjøre andre konstruktive ting i fellesskap. Jeg synes vel kanskje at dette er et litt for enkelt syn på hvordan familielivet utarter seg etter jobb og skole. Ikke alle foreldre har en ni til fire jobb. Veldig mange av de som jobber ni til fire tar med seg jobben hjem og fortsetter hjemme. Andre foreldre jobber skift, noen igjen sitter på bingo´n. At familien er samlet etter klokken fire på ettermiddagen er, vil jeg tro, en sjelden sak. Etter klokken fire er det mange barn og unge som har fotballtrening, bandøvelse, korps, speideren med mere. Med alt dette i bakhodet, hvordan skal elever få tid til lekser? Har foreldre tid til å følge opp lekser? Ser foreldre på det som en byrde å måtte følge opp lekser og som følge av det smitte barna sine med en dårlig holdning over arbeidet som skolene pålegger hjemmet? Som i verste fall igjen fører til en generelt dårlig holdning ovenfor skolegang/utdanning? Og så tenker jeg på alle lærerne som virkelig gjør en innsats for elevene sine og alt arbeidet de legger ned i dette. Mener Lunde at det bare er lærere som skal gjøre en innsats for å heve barn og unges kunnskapsnivå? Det er klart de står med det største veiledningsansvaret, men barnet selv må bearbeide kunnskapen og seg selv for å tilegne seg ny lærdom. Jeg ser ikke noe fasit for den perfekte opplæringsmodell, men jeg vet at som utgangspunkt for god opplæring må læreren være flink til å motivere og vise elevene nytteverdien av skolegang. 

Jeg er selv under utdanning, på høyskole. Jeg kan huske at lekser var et forferdelig “must” når jeg kom hjem fra skolen. Jeg ville mye heller være ute med venner. 10 år senere er jeg glad for at mine foreldre gjorde alt i sin makt for å oppmuntre meg til å fullføre videregående skole. 10 år senere ser jeg nytteverdien av å fortsette skolearbeid hjemme etter en lang dag på høyskolen. Det blir ikke mye tid til venner, shopping eller cafebesøk, som veldig ofte frister mye mer enn artikkelskriving, pensum eller andre arbeidsoppgaver. Men heldigvis for meg ser jeg hvilken verdi det er jeg skaper meg nå ved å holde ut og gnage videre med skolearbeid. Verdier som gagner meg i fremtiden.

Om å skrive

Vel… Tja, hmm, uff..

HJELP, hvor skal jeg begynne? Hvordan skal jeg starte? Hva er en god åpning?  Hvordan får jeg god flyt? Eller tekstsammenheng? 

I året som har gått har dette vært gjentagende spørsmål i hodet mitt. Disse med fler! Vi har ikke hatt mange skriveoppgavene når jeg tenker meg om, men det er så vidt jeg har klart å gjennomføre alle. Jeg sitter ofte å bare ser på skjermen og tenker. Tenker at jeg ikke klarer, tenker at jeg ikke vil, tenker at hvorfor må jeg skrive? Jeg klarer det jo alldeles ikke!? Så kommer de mørke tankene… Uff, tenk om jeg har angst for å skrive? Angst for å prestere? NEI, veern heller, det ville jo vært altfor trist. Jeg skal jo bli lærer, aller helst en tørr professor i religion og symbolikk.. Og da MÅ jeg lære meg å skrive… Skriv og les, skriv og les, skriv og les så masse du makter får jeg høre. 

I løpet av første år på allmennlærerutd. har det blitt skrevet og lest masse. Det har vært uendelige sider med pensum, noe lettlest og noe mer tunglest stoff. Jeg har skrevet flere tvangspålagte oppgaver, revet meg i håret, grått en skvett, hatet en fagartikkel og overdrevet bruken av min kjære venn “backspace”. Men, oppsummert har alt dette vært en utfordring som har lært meg at det er ikke så innmari skummelt å skrive som jeg har trodd!!

Våre sjeldne genier

Jeg kom over en meget interessant artikkel i Illustrert vitenskap, no 10/2008, som tok for seg autistgenier, eller SAVANTER. Savant betyr “som vet”, og savantene blir ikke kalt dette uten grunn. Dette ble mer og mer klart for meg etterhvert som jeg leste artikkelen. Savant-syndromet beskrives som en tilstand der mentale utviklingsforstyrrelser opptrer sammen med helt ekstraordinære evner. De har en IQ på alt fra 40-70. 

Noen av disse kan gjengi, ordrett (!), 9000 bøker. Men på den andre siden kan ikke denne spesifikke personen kneppe sin egen skjorte, pusse tenner eller andre hverdagslige ting. Kim Peek heter dette geniet, og han memorerte sin første bok allerede når han vr 18 mnd gammel… Da lekte jeg med klosser, spader og maur og jeg kunne gå. Kim Peek lærte seg å gå som 4-åring!

Det blir anslått at det eksisterer færre enn 50 såkalte “vidunder-savanter” i verden nå. Jeg regner også med at jeg aldri kommer til å møte et slikt geni, men jeg kommer garantert til å møte opptil flere autister, som jeg anser som små genier i seg selv. Jeg har allerede vært i kontakt med verdens herligste 8-åring. Han kjedet seg så fryktelig med pluss og minus i matemtikken. Hvorfor ikke prøve tenkte jeg… Og på under 5 minutter hadde gutten lært seg multiplikasjon. Daglig maste han om flere multiplikasjonsstykker, til min store glede. Og det fikk han. Det er ikke snakk om tre-sifrede multiplikasjonsstykker, slik vidunder-savanter tar i hodet før en rekker å skrive ferdig regnestykket, men enkle stykker fra den lille-multiplikasjonstabellen.

Savanter og autisters sans for detaljer kommer av en skade i venstrehjernehalvdel. Det er venstre siden som tar for seg overordnet betydning, abstraksjon, logikk og språk.

Høyrehjernehalvdel er detaljenes side. Men også siden for musikalske evner og romfølelse. Med en skade på venstre tinninglapp, blir også filteret for sanseinntrykk skadet. Dermed kan høyre hjernehalvdel få sansenes råmateriale! Savant-kunstneren Stephen Wiltshire er i stand til å tegne detaljerte kart over storbyer etter bare en liten helikopter tur over byen.. Det er snakk om eksakt antall vinduer på skyskrapere blant annet.

Selvom de autistene vi kommer til å møte i læreryrket ikke akkurat er savanter, er de uansett smågenier, akkurat som de andre elevene i klassen! 

Vi skal som lærere ta godt vare på alle elever, personlig er jeg nå bedre rustet til å ha hele spekteret av smågenier i en klasse.

 

“Hvis bare lærerne gjør en bedre jobb…”

Sitatet “Hvis bare lærerne gjør en bedre jobb, vil elevene bli flinkere.” fra artikkelen Var det slik vi ville ha det? 

Ja hva hvis..

..Lærerne hadde blitt raskere med papirarbeid og dokumentasjon. Hva hvis alle lærere hadde den egenskapen at foreldre ikke klarte å motstå et godt samarbeid. Hva hvis lærere  ”bare” lærte seg å lese enda litt raskere slik at egen fagoppdatering gikk unna i en fei. 

Hva hvis lærere hadde vært utrustet med tre par armer og seks øyne, ville den individuelle eleven fått skikkelig tilpasset opplæring da? Hva hvis læreren bare fant opp en “mute-knapp” han kunne bruke på elever som kommer slentrende inn til undervisning når det passer – for det er jo dems rett å ha tilgang til kunnskapskilden uansett oppførsel..

Hva hvis læreren, siden han likevel må gjøre en bedre jobb, hadde lært seg jobben til sosialarbeidere, psykologer, IT konsulenter/utviklere osv. 

Hva hvis læreren rett og slett bare kunne “formateres” og “oppdateres” etter sammfunnets mange krav…

…Da ville eleven blitt flinkere…